Kilde der annet ikke er presisert: Bodin Bygdebok II-5, Terje Gudbrandson, utgitt av Bodø kommune, Bygdebokkomitéen (1996).
Vatnvatnets historie
”Om innsjøen sør for det gamle bosettingsområdet i Vatnet en gang i fortida hadde et mer spesifisert navn, er det glemt i dag. Gårdsnavnet kom opp fordi en her hadde det suverent største vatnet i denne delen av bygda. Og dermed skjedde det temmelig enestående at vatnet som naturfenomen først gav navn til gårdssamfunnet i området, og at gårdsnavnet seinere ble tatt i bruk for å betegne utgangspunktet for navnsettinga. Innsjøen kom nemlig med tida til å bli hetende Vatnvatnet.
Julius Hansen (1908-73) fant i si tid en pilspiss på Storøya. Pilspissen er trulig et minne om en jeger som streifet om i traktene rundt Vatnet flere tusen år tilbake i tida.” Arkeologiske funn som tidfester bosetting i førkristen tid er også gjort i Hopen. Helleristingsfeltet på Løding er datert tilbake 8500 år. På denne tiden var Bodø en øy, og Vatnet en del av havet. Sørfjorden og Saltfjorden omsluttet Bodø i øst. Skjellsand langs vannlinjen på Vatnet er en dokumentasjon på nærheten mellom hav og ferskvann.
Til Vatnvatnet har følgende bruk grenser: Vatnet (15,3 km2), Skjellet (2,9 km2), Heggmoen (8,7 km2), Allmenningen (23,3 km2), Øver-Løding (15,7 km2) og Hopen (5,7 km2).
Vatnet
”Da den første rydningsmannen kom til Vatnet, var det i traktene nordvest for Vatnvatnet han slo seg til. Her var det gode muligheter for primitiv jordbruksdrift – med særlig velegnet kornland på den sørvendte marka nord om elva. Når det ble fast bosetting på gården, lar seg ikke avgjøre mer sikkert. Det kan ha kommet opp et gårdssamfunn i Vatnet alt i førkristen tid, men det virker rimeligere at gården ble folkesatt tidlig i middelalderen. Såpass gode som mulighetene er for jordbruksdrift i Vatnet, skulle det i alle fall ikke være grunn til å tvile på at folk slo seg til fast i området før Svartedauen 1350. Sten Hansen(1879-1964) fortalte at det før Svartedauen skulle ha bodd fire familier i Vatnet. Men alle på gården døde i den store pesten.
Det er ulike oppfatninger av hvor lenge gården lå øde, en teori går på at det var drift i gården i 1440. Om dette var tilfelle er det like fullt tegn som tyder på at gården ble forlatt på nytt og lå øde frem til begynnelsen av 1600-tallet: ”..i leidangsmanntallet 1611-12 blir Jo Nilsson Svenske skrevet til gården. Og dermed står vi ved utgangspunktet for den sammenhengende bosettinga i Vatnet fram til vår egen tid.
Mye tyder på at den første oppsitteren vi kjenner i Vatnet, er identisk med den Jo Svenske som 1610 står som dreng hos sorenskriver Peder Bondessøn på Elstad – for så å flytte derfra. Er det snakk om samme karen, kan vi altså datere den nye folkesettinga av Vatnet til rundt 1611. Og siden Jo fortsatte som oppsitter her nesten 40 år etter det, virker det svært rimelig at han flyttet til gårds kort før han første gang står som bruker av Vatnet. Tilnavnet forteller i alle fall at Jo kom fra Sverige – som den første innflytteren derfra vi veit av i Bodøs historie. Stedsnavn i Soløymarka, som Svenskakslan, Svenskdalen og Svenskelva, kan ha sammenheng med Jo i Vatnet.
Vatnet gård ble delt i to like store parter en gang mellom 1701 og 1711, Jogården som ble overtatt av Jo Hansson og Olagården der Ola Ereksson ble bruker. Olagården ble delt i to deler i 1789, og Jogården det samme i 1801, slik at Vatnet gård for en kort periode rundt slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var delt i fire. En gang mellom 1807 og 1810 ble Olagården imidlertid samlet igjen, og senest 1810 ble også Jogården under en oppsitter igjen. Denne perioden var preget av uår og sult, og mange gårder ble følgelig avfolket. Dette satte sitt preg på gårdene på Vatnet, og da Olagården ble fraflyttet rundt 1813 overtok Per Jonsson på Jogården nabobruket året etter.
Blant sine etterkommere ble Per Jonsson husket som ”en stor og sterk og samtidig rådsnar kar.” Dette kommer til uttrykk i en av historiene etter ham: ”I traktene ved Vatnet var villdyr lenge en plage. På sine eldre dager hadde Per en gang vært i Hopen og kom kjørende heim med et barkakar på sleden. Sjøl satt han i karet. Da dukket det opp en ulveflokk, men det var blankis på vatnet, og hesten langet godt ut, så det kunne se ut til vargen måtte gi seg. Men så glei karet med Per i av sleden, og ulvene fikk sjansen. Men Per kvelva karet over seg og satt klar med øksa og ventet. Og så snart en varg stakk beinet under karet for å velte det, hogg han til. Vargene luktet blod og gikk laus på hverandre. Dermed var Per reddet.”
Sønnen til Per Jonsson het Hans Persson. ”I 1835 kjøpte han Almenningen av boet etter sogneprest Schytte, og 1840 fikk han kongeskjøte på Skjellet… Av utskiftinga på Heggmoen i 1841 går det fram at han nå var blitt oppsynsmann i Statsalmenningen, og dermed hadde ansvaret blant annet for skogen i Heggvassbotn.” I 1855 fikk Hans’ sønner ”kongeskjøte på farsjorda, og faren opplot samtidig bruksretten. Med det var Vatnet i praksis på nytt delt i to sjølstendige bruksenheter: Hansgården og Pettergården.”
Hans Hansso’ på Hansgården og Petter Hansso’ på Pettergården utstedte på 1860-tallet hver sine husmannskontrakter. Pettergården lot i 1861 Peder Rasmussen og hustru Ane Antonsdatter ”få ta opp et plassbruk aust på Engmarka”, mens Hans Hansso’ i 1864 ”nedsatte” et husmannspar fra Oppland på sin del av Vatnet – nærmere bestemt på Steinvollen. Disse husmannsplassene skulle ikke vare lenge. ”..ved folketellinga i 1875 var folket på matrikkelbruka aleine i Vatnet.” I 1908 ble disse brukene slått sammen, etter at Hans Hansso’s sønn Sten Hansen arvet broren Julius, samt noen år tidligere hadde kjøpt auksjonsskjøte på Pettergården.
Det som i dag er kjent som Engmarkgården ble fradelt som bnr. 5 i 1925”. Bruket ble lagt rundt 1 ½ km sør for det gamle bosettingsområdet i Vatnet”. I 1936 overdro Sten Hansen bnr. 18 og 19 til sønnen Julius, det som i dag er kjent som Storøya. 12. generasjon etter Jo Svenske driver i dag bruket som dekker bnr. 1 og 2.
Skjellet
”Skjellet ligger nordvest av Krestivatn’ og grenser i vest og nord til Neverelva på Nordstranda, i aust til Storvika på Nordstranda og i sør til Heggmoen og Vatnet.” Gårdsdrift ble etablert en gang rundt 1767 av sameparet Ola Olsson og Bottel Jonsdotter, som kom fra Steigtind på Nordstranda. Gården ble lagt i nordenden av Krestivatn’, og ble fraflyttet i 1814, etter uår som brakte med seg nød og sult. Skjellet lå deretter under Bodø kirke, frem til Hans i Vatnet fikk kongeskjøte på Skjellet i 1840.
Heggmoen
”Heggmoen ligger sørvest for Heggmovatnet og grenser i vest til Vatnet og Skjellet og til Storvika på Nordstranda, i aust til Statsallmenningen, Heggmovatnet og Allmenningen og i sør til Øver-Løding…. Bosettinga og den gamle innmarka på Heggmoen ligger sørvest i gårdsområdet. Her når Heggmoen fram til Vatnvatnet, og det opprinnelige tunet lå 200-300 m opp fra strandlinja på vatnet.” ”Nøyaktig når det kom folk til Heggmoen, kan vi ikke si sikkert. Men med den økinga i folketallet en hadde de siste generasjonene før Svartedauen 1350, er det ikke utelukket at Heggmoen ble folkesatt alt da. Tradisjonen om at det skal ha bodd fire familier i Vatnet før den store pesten, kan omfatte et bruk på Heggmoen. Men i tilfelle ble gården lagt øde etter Svartedauen – for ikke å bli tatt opp på nytt før godt opp på 1600-tallet.” Første gang Heggmoen blir nevnt i skriftlige kilder er 1661. Gården var bebodd frem til 1844, da Krestina Danelsdatter, enke etter Danel på Heggmoen, til slutt flyttet derfra. Deretter ble bruket delt opp. Gårdsdrift opphørte fullstendig på Heggmoen i 1967.
I 1917 kjøpte Bodin kommune halvparten av Heggmoen fra sakfører R.M.B. Schjølberg som følge av kraftutbyggingen i Heggmoen.
Allmenningen
”Matrikkelgården Allmenningen grenser i vest til Heggmoen, i nord til Heggmovatnet, i aust til statsallmenningen og i sør til Mjønes og Øver-Løding. Som områdenavn er Allmenningen fra gammelt av betegnelse på hele den svære utmarka rundt Heggmovatnet. Her hadde ’alle menn’ rettigheter som ingen privat grunneier kunne innskrenke.
I dag er det bare tradisjon om bosetting i den delen av Allmenningen som ligger helt vest i gårdsområdet – med hus og mark på nordvestsida av utløpet av Allmenningselva, altså helt nede ved Vatnvatnet.” Fast bosetning på Allmenningen ble sannsynligvis oppgitt i begynnelsen av 1800-tallet. Hans Persson i Vatnet kjøpte i 1835 Allmenningen fra dødsboet etter sogneprest Schytte. Eiendomsforholdene skiftet en del opp gjennom 1800-tallet, og bruket ble til slutt kjøpt av sakfører Rasmus M.B. Schjølberg i 1896. Som følge av kraftutbyggingen i Heggmoen kjøpte Bodin kommune Allmenningen og halvparten av Heggmoen fra Schjølberg i 1917.
Øver-Løding
”Øver-Løding grenser i nord til Hopen, Vatnet, Heggmoen og Allmenningen, i aust til Vågan, i sør til Ner-Løding og i vest til havet.” Det er en indirekte antagelse om at navnet Øver-Løding har røtter tilbake til middelalderen. Gårdsdrift ble i likhet med Hopen ofte kombinert med fiske på sjøen. Bnr.1, Løding Østre, ble overtatt av Bernhard Lind i 1939, og dekker den sør-østre delen av Yttervatnet.
Hopen
”Hopen grenser i sørvest til Inner-Vikan og Kvalvåg, i vest til Valle, Åsen og Tussvatnet .. I nord får Hopen dele mot Vatnet, i aust mot Øver-Løding og i sør mot havet. .. I dag er det ikke bevart noen tradisjon om at all bebyggelsen i Hopen skal ha ligget i ett tun. Hans Hansen i Hopen(f. 1917) forteller at husa på bnr. 1,2 og 3 før utskiftinga 1894 lå samlet i Bortigården, på bnr. 4 og 5 i Gården og på bnr. 6 og 7 i Oppigården. All bebyggelsen lå langs den gamle veien til Vatnet – beint nordover. ..Utmarksbeita strakte seg nordover derfra, langs fjellet og nedover til Vatnvatnet. Vi må tru det rike fisket er en viktig del av bakgrunnen for at Hopen ble folkesatt alt i førkristen tid.”
Det er gjort flere arkeologiske funn som bekrefter dette. Svartedauen la også her gårder øde for en periode, men i 1567 finnes det dokumentasjon på at bosettingen har blitt gjenopptatt. Gårdsdrift i Hopen var tungdrevet, med driftsarealene langt unna bosetting, og utkomme fra havet en nødvendighet for gårdsbrukene.
Sildeinnsiget i Hopen har i perioder gjort området attraktivt for til dels store ressurser fra havet. ”Notbruket i Hopen var det siste bindeleddet mellom folket på gården og den rike fortida innen fiskerinæringa med sild som stikkord. ..Rundt 1960 ble notdrifta fra Hopen nedlagt”. Hopen har også vært et knutepunkt mellom brukene nordover, og som ferjested over Hestsundet. ”..rundt 1980 opphørte også den lokale trelasthandelen. Det hadde ikke vært folk til å overta noen av virksomhetene. I 1984 ble så også butikken i Hopen nedlagt..” Selv om ingen av gårdene i dag drives, er Hopen i dag et levende bygdesamfunn.
Ivar Aanerød har kommet over en interessant historie fra Heggvassbotn som ligger nedenfor som en link:
Næringsaktivitet rundt Vatnet
I begynnelsen av 1700-tallet er det i skifte etter Joen Hansen nevnt sjøbruk, og i denne sammenheng er også Vatnet gård knyttet opp mot sjøhus i Hopen.
Petter Hansso’ gikk i 1860-årene i gang med å anlegge et møllebruk i Hopsfossen. Mølla kom imidlertid aldri i drift. Det er imidlertid allerede i Matrikkelen fra 1724 nedtegnet en kværn. ”At det har stått et møllebruk i elva som renner nord for Vatten-gården, vet man med sikkerhet. Det sto i en liten forss som heter Mølnfossen”(Kilde: Vatten-slekta, Sverre Hanssen Vatne). Gården hadde også sin egen brønn, basert på en lokal kilde mellom fjøset og våningshuset. Brønnen ble benyttet frem til begynnelsen av 1900-tallet.
Ut over tradisjonelt jordbruk ble også skogen utnyttet. ”Sten Hansen var ikke redd for å satse økonomisk. Rundt 1900 fikk han modernisert sagbruket i Sagelvforsen. En Francisturbin med akslinger og remskiver ble kjøpt fra snekkerfabrikken på Russånes i Saltdal, og med turbinen på plass kunne Sten gå i gang med saginga til det nye våningshuset han ville bygge.” Tømmer ble hogd på nordsiden av Storelva og mot Steigtind, og ble fløtet på våren ned Storelva.
”I 1915 ble Sagelvforsen solgt til Bodin kommune, som hadde tanker om kraftutbygging i vassdraget som går fra Langvatn’ om Krestivatn’. Men prosjektet ble oppgitt – til fordel for utbygginga på Heggmoen.”
”Alt helt først på 1900-tallet var det kommet i gang prøvedrift etter kobber ovafor Rundvatn’ – i auststyrtinga av Storfjell”. Driften strandet imidlertid før den begynte – grunnet pengemangel. ”I 1935 startet så brødrene Julius, Sverre og Trygve fra hovedbruket i Vatnet uttak av kvarts fra Ner-Svartvatn’. Julius og Sverre stod for mineringa, mens Trygve kjørte kvartsen på vinterføre til jernbrua i Hopen. Derfra bar det videre med lekter til Sulitjelma, hvor kvartsen ble brukt til smelting av malm”. På ’60-tallet foretok NGU kartlegging av mineralforekomster i området, bl.a. kvartsforekomstene på Svartvassheia. I 1977 ble Vatnet Kvarts etablert, vei til bruddet ble bygget, og i 1981 ble den første lasten levert. Denne kvartsen ble på grunn av sin høye renhet anvendt til glassproduksjon. Siste kvartslasset ble kjørt ut i 2004, og driften ble formelt nedlagt i 2005.
Utbyggingen av kraftstasjonen på Heggmoen ble påbegynt i 1918 og i 1924 leverte kraftstasjonen elektrisitet ut på det lokale strømnettet. Anleggsperioden resulterte bl.a. i regelmessig rutebåt fra Hopen opp langs Vatnet til Heggmoen. Båten Nøa hadde faste anløpssteder ved gårdene med passasjerer og proviant.
Ferdselsvei fra Hopen ble viktig etter hvert som bensinkjøretøy ble mer vanlig. Fra gammelt av var det en ferdselsvei for hest og kjerre fra Hopen langs Vatnet, men Vatnet var også en naturlig ferdselsvei utenom mellomsesongene under islegging og isgang. I 1942 kunne endelig veien fra Hopen til Storøya brukes for motorkjøretøy. Det skulle imidlertid enda gå mange år før veien ble ført frem til Heggmoen. Først rundt 1958 var det bilvei frem til kraftstasjonen.
Vatnet som hytteområde
”Det egentlige startskuddet for Vatnmarka som hytteområde lå helt tilbake i slutten av 1890-åra. Alt i 1888 var den lille skyldparten bnr. 3 fradelt bnr. 1(Vatnet gård) til Kristian Jacobsen på Øver-Løding. Han beholdt eiendommen fram til 1899 da Bodø-kjøpmannen Kristoffer Bugge kjøpte. Og han var det som og seinere bygde den første hytta i området. Tilfellet gjorde ellers at en nettopp på bnr. 3 skulle få det mest kjente ”landstedet” i Vatnmarka. I 1916 overtok nemlig Bodø Sanitetsforening eiendommen. Kjøpmann Vilhelm Bernhard Jentoft i Bodø hadde gjort kjøpet mulig ved å opprette et legat til ’ubemidlede skolebørns ophold paa landet’. Og dermed ble V.B. Jentofts Minde til.
Etter hundreårsskiftet ble det attraktivt blant byfolk med økonomisk overskudd å skaffe seg et landsted innover i landet. Særlig traktene rundt de store vatna kom i søkelyset, og i 1906 solgte Sten (Hansen) den første tomta – til tannlege Matheson i Bodø. Noen tiår etter var frasalg og bortfesting av parseller til hyttebygging blitt mye av ei stornæring i Vatnet.”
Fauna(hvilke arter observert, når, hvor etc.)
Historisk har store rovdyr vært en del av faunaen på Vatnvatnet. Historier om ulveflokker på Vatnet kan tidfestes til første del av 1800-tallet. Siste kjente observasjon av ulv ble gjort på begynnelsen av 1900-tallet av Sten Hanssen, som kom over en enslig ulv bak låven. Etter å ha sirklet rundt Sten 5-6 ganger satte Sten i et vræl. Vargen tok deretter på sprang opp lia.
Det er også gjort enkeltobservasjoner av jerv nord for Vatnvatnet. Rundt Vatnvatnet er det en fast elgstamme, samt tamrein hovedsakelig fra Pavall’s reindrift i Valnesfjord. I tillegg finnes det ekorn, røyskatt, mink, mår, oter, og det er også observert gaupe. Av jaktbart vilt finnes and, rype, orrfugl, grågås, rødrev og hare. Av annen fugl finnes de vanligste kystnære arter som fiskemåse, terne, tjeld, hegre, lom, spove. I tillegg finnes kråke, ravn, hauk, trost, nøtteskrike, gjøk, enkelbekkasin, linerle og annet. Havørna kan observeres, – gjerne utenom hekketiden, – likeså kongeørn.
VOV oppfordrer medlemmer og turgåere til å melde inn andre arter som er observert. Angi art, tid og sted for observasjonen.
Fiske(hvilke arter, hvor finnes de etc.)
I hele Vatnet finnes ørret, røyr, laks og ål. Grunnet senere års forurensing inneholder en del av fisken kveis. Det er viktig å fiske ut denne fisken for å bedre livsvilkårene for frisk fisk, og VOV oppfordrer fiskere til å destruere/grave ned slik fisk.
Flora
Forside – Salten naturlag (soppognyttevekster.no)
Geologi – bergarter
Of eruptive rocks granite is predominating. More subordinate gabbro rock and at some places perdotite occur. The stratified rocks are schists, limestone and gneiss with a few sections of slaty quartz rock. In the coast district there is a belt of schistose rocks from Gildeskaal northward to Folda and Steigen. In Beiarn and Misvær there is a great area of granite, which from here continues to Saltfjord and Skjerstadfjord. North of these fjords it reappears and now continues to Folda. Here it is, in places, so strongly compressed that it has the appearance of gneiss. In the inner part of Beiarfjord there is an area of limestone and schist, which is strongly penetrated by dikes from the granite field. East of the granite there is a large field of mica-schist with great sections of limestone and marble. It enters the southern part of the map at Misvær and Saltdalen and continues over Valnesfjord and Fauskeidet northward to the inner part of Folda. In the southeastern part the Sulitjelma field is located. Here the schistose-rocks are penetrated by considerable quantities of gabbro-rock and smaller sections of granite. The main area of gabbro is found in the Sulitjelma peaks, which are located east of the map. The granite within the range of the map is pressed out in a liquid state as laccolitic masses. Kilde: Rekstad, J., 1929. Salta. NGU; No. 134; 1-73
Geologi – mineralforekomster
”Bodinfeltet består av de 4 gruvene Hopen, Tussvatnet, Storfjellet og Brattfjell. De første anvisningene ble mutet i 1895 og undersøkelsesdrift ble påbegynt i 1897 i Storfjellet (Ures grube – kobber/sink) og stoppet i 1898. I 1901 ble det påbegynt en nærliggende stoll (Lykkens Prøve). Hopen gruve ble funnet i 1900 og drift satt i gang umiddelbart. Fra de første arbeidene i feltet i 1896 eller -97 fortsatte driften i alle 4 gruvene mer eller mindre sammenhengende fram til 1909. Det foregikk mindre prøvedrift i 1911 og 1916. R.M.B.Schølberg i Bodø var eier av gruvene.
I perioden 1901-1909 ble det fra Hopen gruve levert ca. 1400 tonn malm inneholdende ca. 180 tonn kobber(Cu). Salgsproduktene har holdt opptil 20 % Cu, i gjennomsnitt ca. 13 % Cu. I 1916 utskipet man 502 tonn malm; fra hvilken gruve er ikke oppgitt. Arthur O. Poulsen (NGU; No.204;1-101, 1964) oppgir den samlede produksjonen fra gruvene til 4525 tonn med Cu-innhold på ca. 400 tonn. Ca. 30 personer arbeidet ved gruvene. Malmen ble transportert med hest til Valle. Derfra gikk den med lastepram til Finneid og videre til Sulitjelma for videreforedling. Det ferdige produkt ble fraktet tilbake til Finneid og utskipet.”
At kis og etter hvert også kvarts ble fraktet opp til Sulis for anvendelse i smeltehytta ved Langvannet var neppe noen tilfeldighet. R.M.B. Schjølberg var hva vi ville kalle en industrigründer, som så synergier i mye av hva han var engasjert i. Det var ikke få mineralforekomster han satset på i Salten. Det var også tilfellet med kobberforekomstene i Sulitjelma, der han hadde eierinteresser.
”Alle de 4 gruvene i Bodinfeltet opptrer i (Hopen og Tussvatnet) eller langs kontaktene til (Brattfjell og Storfjellet) en bergartsenhet som på de geologiske kartene Bodø (Gustavson 1991) og Valnesfjord (Brattli 1990) er kalt amfibol-biotitt-antigorittskifer (stedvis båndet og stedvis massiv).
I eldre rapporter er den tolket som (saussuritt-)gabbro og dioritt. Muligens kan det være komatiittiske/pikrittiske lavaer. Innslag av glimmerskifer er vanlig. Fra et rikt malmfunn i dagen, som ut fra eldre beskrivelser skal ha vært 3m mektig over 6m lengde, er det drevet en skråsjakt langs fallet (som varierer mellom 70 og 15 grader i sjakta) til 95m vertikalt dyp. Malmsonen er fulgt over 250m lengde med flere synker og skjæringer. Massivmalmens mektighet varierer stort sett mellom 0,1 og 0,5m med enkelte linsefortykninger oppimot 2m. I tillegg er det vanlig med kobberkis-magnetkis-disseminasjon i amfibolitten noen dm over og under massivmalmen. Massivmalmen skal i partier ha hatt gjennomsnitlige Cu-gehalter på 20-25 %. Anslagsvis gjennomsnittsgehalt i malmen er rundt 12 % Cu. Om malmgrensene flyttes for å få med disseminasjons-mineraliseringen (som også holder oppimot et par % Cu) vil gjennomsnittsgehalten synke ytterligere, men fremdeles være betydelig.
Ved UTM 487980 7468090 ligger Nergruva som er en ca. 200m lang stoll drevet mot NNV (800m3 tipp). I dagen ses amf.-bio.-ant.skiferen å være sterkt foldet (200/45). SV for stollen, ved UTM 487930 7467960, er et 4x2m og 4m høyt innhogg i en skrent (10m3 tipp) i en 4m mektig finkornet, tett amfibolitt (med litt glimmer) med finfordelt svovelkis, magnetkis og litt kobberkis (01). Amf.-bio.-ant.skifer er sideberg.
65m vertikal avstand over stollen ligger Øvergruva ved UTM 487830 7468210 med 500m3 tipp. Bergarten er vekslende bånd med massiv, grovkornet, tilnærmet monomineralsk amfibolitt og mer folierte lag, ofte med mye biotitt. Det er endel diskordante og konkordante kvartslinser og -bånd. Som nevnt tidligere varierer fallet i den dype sjakta mellom 15 og 70 grader. Sørligste angrepspunkt i Øvergruva er en 10-12m dyp dagstrosse med U-form. Den følger to malmsoner som møtes her i sør (foldeombøyning?). De forløper henholdsvis mot N og NØ. Knapt 10m nord for strossa går en 25m lang dagskjæring i retning NV-SØ som skjærer begge malmsoner. Med 15m mellomrom går to stoller fra skjæringen mot nord og følger hvert av malmbåndene. Østre stoll er knapt 25m lang, så vannfylt synk (den 95m dype sjakten?) og minst 8m stoll videre mot nord. Vestre stoll er 30m lang. Den ca. 1m mektige vestre malmsone består av tre typer: En noen dm mektig grovkornet, massiv po-cpy-malm (07), middelskornet amfibolitt med finfordelt cpy og po i mm-mektige, konkordante bånd (06) og grovkornet massiv amfibolitt med cpy-po-disseminasjon (05). Den østre malmsonen dør ut etter ca. 50m mot nord, mens den vestre kan følges vel 200m mot nord. Den er undersøkt med flere mindre synker og skjæringer nordover til en synk ved UTM 487780 7468440 (tilsammen ca. 80m3 tipp).
I et skjerp ved UTM 487830 7468270 domineres malmsonen av disseminert til semimassiv po og cpy i amf.-bio.-ant.skifer (08). Langs malmsonen ses stedvis svært cpy-rike, massive bånd/linser, f.eks. i skjerp ved UTM 487840 7468320 (09). Ved UTM 487830 7468570 er det en 8m lang skjæring (5m3 tipp) tilsynelatende i et annet nivå. Her fører amf.-bio.-ant.skiferen svak po-diss. over 1m mektighet (10). ” (Kilde: NGU)
For de som har gått kvartsveien fra Vatnet gård opp til kvartsbruddet, vil man se restene av et prøveskjerp oppi fjellsiden over bruddet. Stollen går noen 10-talls meter inn i fjellet, og arbeiderne ble firt ned i tau for å komme til gruva. Kisen ble lempet ned i ura nedenfor, og fraktet med hest til Hopen(kilde: Stein Hanssen, Vatnet gård).
Rundt 1930 ble det skjerpet på et område i Mjønesskardet, der det ble påvist forekomster av bly, sink og kobber. Ytterligere geologisk kartlegging har blitt foretatt på 1980-tallet.
Det er også påvist forekomster av kalk i Hopen.